Egentlig var det vel slik rett etter krigen, at folk hadde hytter ikke langt fra der de bodde. De hadde kanskje ikke bil, og var avhengis av offentlige befordringsmidler. Jeg kan sitte og assosiere slik når jeg sitter på hverdagshytta mi en tidlig morgenstund. Hytta er bygd av min far med lite midler, bruk av materialer fra et revet uthus. og vinduer fra andre som byttet ut til bedre. Ingenting skulle koste noe. Dermed er standarden deretter, men jeg har nå hatt ungdomstida mi der oppe, og kan sitte og mimre og finne ro og fred i sjel og sinn. I tillegg er det bomvei for å komme dit, og ikke andre hytter å se fra der jeg sitter.
.JPG)
.JPG)
