lørdag 26. mars 2011

Venstøptjern





Heldigvis har jeg en forståelsesfull mellomsøster som skjønner at det er viktig for meg å komme til skogs , spesielt i disse dager.(La meg legge til at jeg har sendt gubben på guttetur til England) Det ble en tur til hverdagsytta mi i et fantastisk flott vårvær. Skuffende lite fuglesang, men var nok for sent på dagen. Gikk på beina i tidligere oppkjørt skiløype, og på hytta hadde det heldigvis ikke vært mer mus, så jeg kunne fyre i ovnen, varmet snøvann, og fikk vasket ut litt tidligere muselort. Og så ble det 4,5 timers 'ventetid' ved min fars 'leie' i kveld. Men jeg hadde da vært på hans yndlingshytte som han har brukt både titt og ofte.

3 kommentarer:

  1. Det blir mye minner i en slik ventetid. Minner som kommer enten en vil eller ikke. De fleste gode - og noen ikke så gode. Man vil så gjerne gjøre det beste, men mener selv det beste ikke er godt nok. Og når ettertiden kommer, vil ingenting av det en har gjort og vært for den man mister, være godt nok. Man skulle alltid gjort noe mer!

    Slik er det vel å være menneske.

    Håper du får slappet av litt mellom vaktene dine. Og at du får hentet krefter imellom.
    Godklem fra meg sendes.

    SvarSlett
  2. Å Bjørg, det var med smerte og medfølelse jeg leste komentaren din inne hos meg nå i dag, og for aller første gang er jeg vel litt uneig med deg vennen :-) du GLEDER din far ved å være der nå, i en vanskelig tid.

    Ingenting glede er større for han akkurat nå.
    Språket er borte og kontakten er kanskje så som så, men han VET dere er der, helt klart. Jeg har jobba så mye med slagpasienter at er det noe en vet så er det at de sanser og får md seg mye mye mye mer enn det man tror, sann mine ord.

    Tidlig sykepleiekarriære og jeg kunne fortalt deg historie på historie om de underligste ting, ja kanskje ikke helt at de hopper ut av senga igjen, men de små tegn på at `ja, jeg vet du er her, og det betyr noe`.

    Husker med skrekk å gru en gammel damen fra en nabokomune her, i 3 mnd lå hun ukontaktbar, to døtre sto på hver sin side av senga og snakket som om mora var død. De delte hannes smykker mellom seg, ja de solgte til og med huset du..., fin var dem også, pyntet og stæsjet, men den `finheten` var nok mye på utsiden ja. Mora kom seg hun faktisk og hadde ingen heim å reise tilbake til, så det ble sykehjem. Kommer aldri aldri til å glemme den hendelsen, husker det gjorde så inntrykk på oss alle sammen på den posten, og jeg tenker på den mora som virkelig etterhert skjønte hva døtrene sto for. Mange slike historier, bde de mindre gode og de litt bedre finnes faktisk.

    Lange tussige dager sikkert, og en har en litt utenfor seg selv opplevelse, en bare eksisterer i sin fortvilelse over å ikke kune gjøre en verdens ting. Så hjelpeløs føler en seg nok, men Bjørg, tvil aldri på at du er til gledes, selv nå :-)

    Synes det er flott jeg at du henter litt krefter selv også. Ingen øsnker at du skal gå i kjelleren også, blir bare tull av det, vanskelig nok som det er sikkert. naturen gir og naturen tar, vet den gir deg litt av den påfylen du trenger nå og det er BRA!!

    Mange gode klemmer til deg, og i tankene er jeg både støtt og stadig med deg i denne tøffe tiden. Anne

    SvarSlett
  3. Først vil jeg skryte av det nye fine "heading-bildet ditt. Det likte jeg. Ellers ser jeg du prøver å samle krefter mellom hver økt du har hos din far. Ja det må nok til det for å holde hode over vannet. Slikt tar på kreftene, selv om pliktfølelsen blir holdt til det ytterste. Fine vinterlige motiv du har her. Vær sterk, sender mine medfølende tanker. Ha en fin søndag.

    SvarSlett